| dc.description.abstract | Denne avhandlingen har som mål å analysere Paulus argumentasjon og retorikk i møte med splittelsen i menigheten i Korint. Det er teksten som handler om Herrens måltid i 11:17-34 som analyseres, og jeg har undersøkt hvorvidt minne om Jesus under måltidet presenteres som enhetsskapende i menigheten. Nettopp derfor er tematikken splittelse-enhet sentral gjennom hele avhandlingen og Margareth Mitchell (1991) en viktig bidragsyter til forståelsen av den betente situasjonen blant menighetsmedlemmene. Oppgaven er eksegetisk av metode gjennom analysen, med særlig vekt på hvordan Paulus retorisk argumenterer. I så måte inneholder metoden også spor av retorisk metode.
Paulus er alene om å doble ἀνάμνησις-setningsleddet i sin versjon av nattverden: «Gjør dette til minne om meg!» (1 Kor 11:24, 25). Dette minne-aspektet fungerer som en pådriver for hvorfor Herrens måltid skal deles blant de troende. Å dele likt var likevel ikke en selvfølge i datidens gresk-romerske samfunn; det var helt vanlig med ulike fordeler basert på sosial og økonomisk status. Paulus, derimot, formaner til en radikal forvandling. Dersom Kristus ga seg selv som løsepenge for mange, ville det være et eksempel til etterfølgelse. Å være troende er å strebe etter å ligne Kristus, nemlig ved å sette andres behov foran seg selv. Men, ettersom det antakeligvis fantes helt konkrete utfordringer som plassmangel, hadde menigheten gjort det for vane å la de velstående få bedre vilkår under måltidet. Et slikt konkret handlingsmønster virker for Paulus å ha vært et symptom på noe langt mer alvorlig: «Dere samles på en måte som ikke er til nytte, men til skade» (11:17). Herrens måltid, som var ment å være enhetsskapende for menigheten, hadde snarere blitt nok et uttrykk for deres splittelse. | en_US |
