En reformerende straff : klosterlivets rolle i senantikkens frihetsberøvelse

Abstract

Blant de mange romerske straffene, kjent for sin brutalitet, finner vi i senantikken en straff som kirken hadde begynt å praktisere på 400-tallet. En disiplinerende straff i form av frihetsberøvelse, som hadde oppstått i møte med klosterlivets utvikling. En straff som ble innlemmet i romersk lovgivning på midten av 500-tallet av en keiser som i større grad ønsket å fremstå som en mild kristen hersker. Målet med straffen var å reintegrere den straffedømte i samfunnet, etter en tid med avgrenset frihet og gjennomføring av bot sammen med andre som var eksperter på botsutførelse. Oppgaven belyser klosterlivets rolle i gjennomføring av straffen frihetsberøvelse i senantikken. Dette gjøres gjennom problemstillingen: Hva gjorde midlertidig frihetsberøvelse i kloster som disiplinerende straff mulig i senantikken, og hva var hensikten med den? Historisk metode ligger til grunn når oppgaven ser på senantikke institusjoner og primærkilder som lovgivning, brev og klosterregler. Oppgaven belyser hvordan og hvorfor en slik straff kunne oppstå mer enn tusen år før frihetsberøvelse med metodisk innhold oppstod, slik som filosofen Michel Foucault forstod det. Oppgaven følger klostervesenets og kirkens utvikling fra Kalkedon i år 451 frem til pave Gregor I sin død i 604. Den viser hvordan en større sammenblanding av kirke og sekulære myndigheter la til rette for at monastisk frihetsberøvelse kunne vokse frem i senantikken, både som kirkelig og keiserlig straff. Målet var å forsone overtredere med Gud, individer, fellesskapet og storsamfunnet, slik at en sosial reintegrering kunne være mulig.