La oss tenne våre lys i tillit til Gud og i tillit til hverandre : en kvalitativ studie av lystenningen i Bymisjonens hverdagsmesse med vekt på deltakernes erfaringer

Abstract

«Dette lyset tenner jeg for deg…». Disse ordene er utgangspunktet for masteroppgaven. Lystenningen i Tøyenkirkas hverdagsmesse inviterer mennesker til å tenne lys og si noen ord om det de har på hjertet. Målsettingen med studien er å analysere betydningen av lystenningen i deltakernes liv og hvordan liturgien møter livserfaringer. Oppgavens problemstilling: · Hvordan opplever de som tenner lys under hverdagsmessen denne handlingen? · Hvilken betydning har lystenningen i deres hverdags- og trosliv? Denne empiriske studien er basert på fem dybdeintervjuer med deltakere som går fast på hverdagsmessen i Tøyenkirka. Lystenningen er en del av Kirkens Bymisjons virksomhet og dette har preget utformingen av ritualet. Bymisjonen har tradisjon for å etablere samværs- og forkynnelsesformer som søker å inkludere mennesker kirken tradisjonelt ikke når ut til. Informantenes svar er tolket i lys av ulike faglige perspektiv og teoretiske begrep hentet fra teologi og sosialfag. Et teoretisk bakteppe for denne studien er diskursen om sårbarhet, og hvordan forstå og møte menneskers levde liv med anerkjennelse, gjensidighet og respekt. Lystenningen som liturgisk ledd oppleves av informantene som et meningsskapende og sjelesørgerisk ritual, og som et myndiggjørende fellesskapsprosjekt. Lystenningen både styrker fellesskapet og styrkes av fellesskapet. Informantene forteller om hvordan lystenningen samspiller med deres livserfaringer og behov for mening og tilhørighet i tilværelsen. De beskriver at de planlegger hva de skal tenne lys for, de tar med seg ritualet hjem og tenner lys der, og følger opp andre i fellesskapet gjennom bønner eller ved å ta kontakt. De trekker fram tilliten i fellesskapet og den myndiggjøringen de opplever gjennom ritualet. Betydningen av omsorgsfelleskapet som mulighet for å legge fra seg det som tynger er sentralt i fortellingene. Den praksisen som beskrives i studien kan være et bidrag til å videreutvikle gudstjenestefellesskap slik at disse i enda større grad møter og anerkjenner alle menneskers sårbare hverdagsliv.