Kirkens møte med marginalisering: en kvalitativ studie av hvordan Den norske kirke forholder seg til personer som tigger

Abstract

Utenlandske personer som tigger i Norge, hvor majoriteten er rom, oppfattes som et samfunnsproblem. Rom har en lang historie med undertrykkelse, og den europeiske situasjonen i dag viser lite tegn til oppreisning for denne minoriteten. Den diakonale kirken har en særskilt oppgave i å se mennesker som får sitt menneskeverd krenket, og å kjempe for rettferdighet. Denne studien tar for seg følgende spørsmål: Hvordan forholder kirken seg til mennesker som tigger? For å svare på dette spørsmålet har jeg tatt utgangspunkt i én case-studie og intervjuet seks personer i en menighet for å undersøke hvilke dynamikker som oppstår når personer oppsøker kirken for å tigge. To teoretiske perspektiv, conviviality og antisiganisme, bidrar til å belyse hvordan kirkens handlinger og holdninger kan forstås. I tråd med diakoniens anliggende, står også velvilje og inkludering sentralt i menigheten. Fordommer og antisiganistiske holdninger er ikke fremtredende i intervjuene, og informantene er opptatt av å formidle at personer som tigger er likeverdige. Samtidig er antisiganisme og dehumaniserende diskurser av rom er utbredt, og dette preger også hvordan kirken forholder seg til personer som tigger. Denne studien finner at menigheten ikke er en aktør som kjemper for at rom frigjøres fra undertrykkelse. Derfor argumenterer jeg avslutningsvis med at aksjonsforskning er en verdifull tilnærming for videre arbeid, da dette kan bidra til en oppreisende prosess for rom som tar sikte på å skape sosial transformasjon.