En litterær analyse av Esra 9-10 : En studie av identitetsformasjoner i Esra 9-10, med særlig henblikk på חָרֵ ד (“de skjelvende”).
Master thesis
Permanent lenke
http://hdl.handle.net/11250/2487026Utgivelsesdato
2018Metadata
Vis full innførselSamlinger
Sammendrag
Dette er en litterær analyse av Esra 9-10, hvor jeg utforsker identitetsformasjoner med særlig henblikk på חָרֵד (“de skjelvende”). Jeg legger teori om etnisitet og gruppeidentitet til grunn for analysen, og benytter meg av tre analytiske perspektiv i forlengelse av denne: Hvorvidt har vi å gjøre med etnisk grensesetting, og hvilke implikasjoner har denne? Hvilke etniske kategorier benyttes, og hvilke implikasjoner har disse? Hvorvidt har vi å gjøre med en asymmetrisk maktbalanse mellom gruppene, og hvem sitter med definisjonsmakten i den etniske grensesettingen og kategoriseringen?
Jeg identifiserer forbudet mot blandingsekteskap som en etnisk grense, da dette resulterer i en formaning om skilsmisse fra og bortvisning av ut-gruppens medlemmer. Grensesettingen baseres først og fremst på inn-gruppens renhetsideologi, hvilken skjelner mellom de rene på den ene siden og de urene på den andre.
Deretter identifiserer jeg fem ulike betegnelser i omtalen av inn-gruppen som helhet, og tre betegnelser av samme slag i omtalen av ut-gruppen som helhet. Denne etniske kategoriseringen impliserer det konstituerende ved de respektive gruppene – renhet og hellighet for inn-gruppen og urenhet for ut-gruppen. Enkelte av inn-gruppens medlemmer omtales imidlertid som חָרֵד (“de skjelvende”). Det er kun disse som fremstår som rettmessige innehavere av inn-gruppens øvrige betegnelser, i motsetning til מעל-gruppen (“de troløse”) som utfordrer inn-gruppens identitet og status ved å gifte seg med נָשִׁ֥ ים נָכְרִ יּ֖וֹת (“de fremmede kvinnene”).
Videre hevder jeg at Esra og חָרֵד (“de skjelvende”) innehar definisjonsmakten i den etniske grensesettingen og kategoriseringen.
I forlengelse av den litterære analysen drøfter jeg Joseph Blenkinsopp sin sektteori. Han hevder jøder har sitt opphav i חָרֵד (“de skjelvende”), og argumenterer således for at Esra-Nehemja er vår viktigste historiografiske kilde til jødedommens opprinnelse. Jeg hevder imidlertid at Blenkinsopp har trukket forhastede slutninger. Med dette avviser jeg ikke teorien, men jeg etterlyser ytterligere materiale som kan underbygge påstandene.