På hvilken måte kan man vise populærkulturelle uttrykk for religion i en postsekulær kontekst?

Abstract

Avhandlingens problemstilling er: «På hvilken måte kan man vise populærkulturelle uttrykk for religion i en postsekulær kontekst?» Som en veiledning for å kunne svare på dette, er det laget tre forskningsspørsmål: Det første forskningsspørsmålet er hva som kjennetegner et postsekulært samfunn. Her er det Jørgen Habermas sin teori som ligger til grunn for et slikt samfunn. I den forbindelse, vil jeg også gjøre rede noen sekulariseringsteorier. Det er fordi Habermas understreker at postsekulære samfunn må ha vært sekulære først. Denne avhandlingen trenger også et bakteppe om religion og populærkultur før jeg legger fram analysematerialet. Dette er også å finne i teorikapittelet. Som metode for analysen i kapittel 4, har jeg brukt religionsforsker Gordon Lynch’ tre tilnærminger. Ved å ha et forfatterfokus, et tekstfokus og et etnografisk fokus, mener han at vi kan studere og forstå religion og populærkultur. Mitt empiriske materialet er to artister med hvert sitt produkt. Den irske artisten Hozier og sangen Take Me To Church med tilhørende video, og den norske sangeren Tooji med sitt produkt; Father. En analyse av dette materialet gir meg svar på forskningsspørsmål to og tre: Hvordan religion kommer til uttrykk i de populærkulturelle utrykkene og hvordan publikum tolker og mottar produktene. I forbindelse med hvordan publikum (etnografisk tilnærming) tolker og mottar de populærkulturelle uttrykkene, har jeg en empiri basert på ulike svar i kommentarfelt som ligger ute på det digitale nettet. Det ligger implisitt i min problemstilling at vi i dag har tegn på at vi lever i et postsekulært samfunn. Min avhandling søker derfor svar i hvordan religion vises i et populært kulturelt uttrykk i et slikt samfunn. Konklusjonen er at religion vises på mange måter gjennom popindustrien. I mine eksempler, fungerer uttrykkene også som kritikere til religiøse, etablerte og tradisjonelle doktriner. Både artistene, tekstene og videoene opptrer som «deltakere» i debatten om hvordan den tradisjonelle kristne læren møter det moderne samfunnet.