"Livet slik det ble". Et diakonalt bidrag til eldres forsoning i alderdommen

Abstract

Jeg vil bruke denne avhandlingen til å undersøke hvordan diakonen kan være en medvandrer for eldre som tilsynelatende ikke trives i tilværelsen. Jeg tror at forsoning er en forutsetning for å skape en litt mer harmonisk alderdom for disse. Derfor er min problem-stilling som følger: Hvordan kan diakonen være en medvandrer for eldre mennesker som søker forsoning i møte med sin alderdom? Selv om det diakonale arbeidet er allsidig må diakonen evne og se sine begrensninger så vel som sine muligheter. Som diakoner er vi verken terapeuter eller behandlere, vi er profesjonelle medmennesker; vår oppgave er å gi håp og kjærlighet, og være nærværende der livet leves og fortelles, og å legge til rette for at den enkelte får bevare «noe som er mitt». Jeg mener at vår viktigste oppgave som medvandrere er å være underveis sammen med den andre, og i ett og alt la den enkelte være i fokus for vår oppmerksomhet.