Et resignert håp : å gi alvorlig syke pasienter en reorientering av håpet ved livets slutt

Abstract

”Jeg er bare femtifem år og kommer ikke til å dø på lenge ennå, legene skal nok klare å holde sykdommen i sjakk. Jeg velger å være optimist og dere får ikke lov å ta fra meg håpet! Døden er en del av livet. Men døden er ikke synlig i vår kultur. I takt med flere muligheter for behandling og kanskje økt avsky for det skrøpelige befinner pasienter seg i møte med en uunngåelig sannhet: Du skal dø. Hvordan møter pasienter denne siste tiden, når døden er neste steg i sykdommen? Hvordan kan hjelperne møte pasienten i denne tiden? Hvilken betydning har håp i denne tiden, og hva innebærer håpet? Et stadig jag etter en løsning på problemet, sykdommen, tror jeg kan være til hinder for en god avskjedsprosess mellom pasient og pårørende. Fornektelse av situasjonen, slik vi møter den i sitatet over, kan være vond å møte for hjelpere som er opptatt av og opplært til å snakke sant og ærlig. Håpet kan være mye. I møte med forkynnelse og foredrag om sorg, er håp ofte servert som det eneste riktige og holde fast ved. Jeg har reflektert over hva dette håpet innebærer. Det ønsker jeg å fortsette med i denne oppgave, for om mulig å nyansere hvilke håp som kan være oppbyggelig og om håp også kan være destruktivt. Derfor vil jeg vektlegge håpsbegrepet i min oppgave. Mennesker er ulike, og innfor døden er mestringsstrategiene ulike. Hvordan kan man i det hele tatt snakke om å mestre denne uhåndterlige situasjonen, denne uunngåelige utgangen? Kan håpet bidra i denne prosessen? Eller kan håpet være til hinder for denne prosessen? Hva er håp, og hvorfor har det så ensbetydende positiv klang? Kan det være best å gi opp håpet? Eller å lære seg å håpe på noe nytt, noe annet?