Kampen om kanon : en drøftelse av Bart D. Ehrmans forståelse av kanon, med utgangspunkt i boken Lost Christianities

Abstract

Det nye testamentet innehar en enorm innvirkningskraft for mennesker over hele verden som kaller seg kristne. Det nye testamentets fortellinger har gjennomsyret land og kulturer, og har preget og forandret verden i snart 2000 år. Det nye testamentet inneholder tjuesyv bøker som i stor grad varierer i form og innhold. Det er evangelier, brev, gjerningsfortellinger og apokalypser, som beskriver hendelser fra kristendommens opprinnelse og tidlige historie. I boken Lost Christianities tar professor Bart D. Ehrman for seg den tidlig kristne historie og undersøker det han beskriver som et vidtrekkende, radikalt mangfold. Dette mangfoldet er representert ved mange ulike kristne grupper, så radikalt forskjellig fra hva vi kjenner som kristendom i dag, at de kan sies å representere andre ”kristendommer”. Ved hjelp av et omfattende materiale av ulike skrifter som først og fremst ikke tilhører Det nye testamentet, forsøker han å vise hva disse skriftene har å fortelle om hvordan det i kristendommens opprinnelse ikke bare var én form for kristendom, men mange. Han undersøker også hvordan én av disse kristendomsformene etablerte seg som dominerende i løpet av kristendommens første århundrer, og hvordan denne ene gruppen ble bestemmende for hvordan kristen tro og praksis kom til å se ut i århundrene som fulgte, og helt frem til i dag. Ifølge Ehrman gikk de alternative kristendommene, representert ved en rekke svært forskjellige apokryfe/ikke-kanoniske skrifter tapt, fordi kristendommens første århundrer var preget av en intens maktkamp mellom de ulike kristne gruppene. Ut av disse maktkampene gikk én gruppe seirende ut på bekostning av de andre gruppene som ble undertrykt og som fikk sine hellige skrifter ødelagt, kastet eller brent. Det nye testamentets tjuesyv bøker, samlet i det som kalles kanon, representerer for Ehrman denne ene gruppens mest langvarige og effektive virkemiddel i maktkampene som dreiet seg om kristendommens innhold. Gjennom å samle nettopp disse skriftene i en kanon, ble de i stand til å avansere egne synspunkter og samtidig avvise andres.

Hvorfor ble akkurat tjuesyv skrifter akseptert som autoritative hellige skrifter? Hvem bestemte hvilke bøker som skulle inkluderes, hvordan ble disse avgjørelsene tatt og når ble det bestemt? Ehrman spør seg hva som ville ha vært resultatet dersom bøkene inkludert i Det nye testamentets kanon hadde blitt erstattet av andre. Hvis kampen om kanon hadde endt med en annen vinner kunne kristendommen blitt noe fullstendig annerledes: Da ville det kanskje ikke bare vært én Gud, men to – eller så mange som 365? Da ville kanskje Jesus bare vært menneskelig – eller bare guddommelig. For Ehrman er kanontilblivelsen det som gjør at vi tenker om kristendommen på den måten vi gjør. Dersom kampen om kanon hadde endt annerledes ville kanskje fortellingen om at ”Jesus Kristus er Messias, Guds Sønn” (Joh 20:31), vært radikalt annerledes. Disse mange spørsmålene og betraktningene utgjør bakgrunnen og motivasjonen for avhandlingen.