Til tross for alle ting, fortsetter vi å bruke ordet "Gud" : en presentasjon og drøfting av Rowan Williams' apofatiske teologi
Master thesis
Permanent lenke
http://hdl.handle.net/11250/161241Utgivelsesdato
2013-07-09Metadata
Vis full innførselSamlinger
Sammendrag
I et essay publisert i 1979, fire år etter at Williams hadde fullført sin doktorgradsavhandling
ved Cambridge om den russisk-ortodokse teologen Vladimir Lossky, redegjør han i korte
trekk for via negativa og teologiens fundamenter.
Få andre forskere i det 20. århundret
arbeidet med så mye møye og så nøye med den apofatiske teologiske tradisjonshistorie som
Lossky. I sin eksegese vant han to signifikante innsikter, ifølge Williams. For det første,
apofasis er ikke det samme som det moderne begrepet ”mystikk”, som nærmest er umulig å
definere endelig og endegyldig.
For det andre, bruken av apofasis i den kristne historien er
alt annet enn entydig og homogen, men her gjelder en mangefasettert fortolkningstradisjon.
Derfor må forskeren eksegere det telos den enkelte forfatter søker i aktuelle verk, enten det
gjelder en Gregor av Nyssa på 300-tallet, en Dionysios Areopagitten på 500-tallet, en Thomas
Aquinas på 1200-tallet eller en Jean-Luc Marion på 2000-tallet.
Denne innsikten om apofatismens telos vil jeg applisere på Williams’ teologiske
visjon: Hva er forutsetningene og grensene for Rowan Williams’ apofatiske teologi?
Spørsmålet jeg her har formulert, er denne avhandlingens hovedproblemstilling.
”Forutsetninger” refererer til hvorfor Williams gjør seg bruk av apofatisk metodologi, stil og
innhold. Problemstillingen impliserer også det allerede nevnte telos-begrepet, altså til hvilket
formål. Med ordet ”grenser” signaliserer jeg den apofatiske gudstalens iboende
begrensninger. Grenser refererer blant annet til ”representasjonsproblematikken” eller
”teologiens problem”, som er et klassisk eksempel på det religiøse språkets paradoksalitet:
Hvis 1) Gud er uendelig og 2) språket er endelig, hvordan er da gudstale overhodet mulig,
siden 3) taleakten krever språkliggjøring? Er ikke selve taleakten med nødvendighet
forbundet med reduksjon og reifikasjon av Guds transcendens og alteritet?
Er alternativet å vende seg til Ludwig Wittgensteins taushet: ”Om det man ikke kan tale, må man tie?”