| dc.description.abstract | Denne avhandlingen er religionsdidaktisk da utgangspunktet er virkemidlet ekskursjon og dets bruk i religionsfaget, hvilket er omdiskutert. Avhandlingen supplerer fagfeltet med perspektiver på hvordan læring oppstår som et resultat av samhandling mellom omvisere og elever på ekskursjon. Samhandling er oppgavens hovedbegrep ettersom det omhandler verbal, nonverbal, aktiv og passiv interaksjon mellom flere parter. Begrepet beskriver de forskjellige måtene elever og omvisere forholder seg til hverandre på og rommene de befinner seg i. Avhandlingen vil gi innblikk i hvordan ekskursjoner kan bidra i elevenes kunnskapsetablering om det og de religiøse. Dette har blitt forsket på tidligere, og denne avhandlingen vil bidra med å vise hvordan læring skjer som følge av at omvisere og elever møter og forholder seg til hverandre: At de samhandler.
For å belyse hvordan samhandling leder til læring vil avhandlingen ta utgangspunkt i en modifisert variant av Étienne Wengers praksisfellesskap (Communities of Practice) for å svare på problemstillingen:
Hvordan opplever omvisere og skoleelever å samhandle med hverandre under ekskursjoner i regi av religionsfaget?
Datamaterialet består av kvalitative intervjuer med fire omvisere og tolv elever på VGS 3.-trinn, samt to observasjonslogger.
Funnene gir innblikk i et utvalg omviseres opplevelse av å møte og å formidle om religion og det å være religiøs overfor elever fra et sekulært skolesystem – et system som kan ha tilbøyeligheter for å legge frem religion på en fremmedgjørende måte. Innblikk i deres opplevelser bidrar til fagfeltet ved å belyse hittil mindre utforskede perspektiver. Konklusjonen viser at ekskursjoner har potensiale for å redusere fremmedgjøring av det og de religiøse ved at slike møter kan hverdagsliggjøre temaet. En følge av dette funnet er at det fremmede gjøres kjent for elevene ved at de får anledning til å slippe løs sin utforskertrang i møte med representanter for det og de religiøse. | en_US |
