| dc.description.abstract | Denne masteroppgaven undersøker om kirkens ordninger med to teologiske syn på ekteskap, i møte med marginaliserte LHBT+- grupper, skaper strukturer som kan karakteriseres som strukturell synd.
For å beskrive situasjonen LHBT+- identiteter opplever i Den norske kirke, bruker jeg hovedsakelig funn fra rapporten Å være en sak, som ble publisert i 2020. Jeg utdyper forståelsen ved å låne stemmer fra andres erfaringer og opplevelser, og til sammen utgjør dette materiale i oppgaven. Viktige funn dreier seg om hvilke utfordringer og konsekvenser to syn skaper for LHBT+-ansatte, og hvordan dette fører til et krevende miljø for denne marginaliserte gruppen.
Teorigrunnlaget jeg bruker for å diskutere funnene, henter jeg fra Derek Nelson Sin – a guide for the perplexed og katolsk sosial lære skrevet av Daniel K. Finn; What is a sinful social structure. De er samstemt på at forståelsen av strukturell synd må ta utgangspunkt i menneske som relasjonelt, og begge bruker begrepet sosial synd, hentet fra frigjøringsteologien. Nelson tilbyr noen syndsaspekt; synd som fremmedgjøring, synd som isolasjon og mangel på relasjoner, og synd som selvrettferdighet, som jeg har anvendt på funnene i rapporten. Og Finn har foreslått noen «egenskaper» ved syndige strukturer som kan brukes til å vurdere om en institusjon er inkluderende, eller splittende.
Rapporten mener kirken er moralsk ansvarlig for marginalisering og utenforskap av LHBT+-mennesker. Og teorien om synd viser at kirkens strukturer fremmedgjør, isolerer og skaper restriksjoner for LHBT+-mennesker til å handle fritt i Den norske kirkes arbeidsmiljø. Dette plasserer kirken som en ikke-inkluderende institusjon, som dermed bidrar til å opprettholde strukturell synd så lenge den fortsetter å likestille to teologiske syn på ekteskap. | en_US |
