| dc.description.abstract | I denne oppgaven tar jeg for meg hvordan unge mennesker har det i dag, og ønsker å komme nærmere et svar på forskningsspørsmålet «Hva kan være årsakene til forandringer i unge menneskers opplevelse av lykke, og hvor finnes mulige løsninger?» Når jeg tar i bruk dagens forskningsresultater, viser jeg i all hovedsak til norske levekårsundersøkelser, filosofer og sosiologer. I tillegg konsentrerer jeg meg om Aristoteles’ dydsetikk, og Rosa Hartmuts teorier om akselerasjon og resonans for årsaker, og eventuelle løsninger.
Norske ungdommer oppgir å være mer bekymret enn før, medisinering for søvn har økt betraktelig, og det etterlyses flere ressurser som helsesykepleiere og psykologer både i hjelpeapparatet og i skolen. Rosa mener at de unges handlinger i dag styres av ytre faktorer, og dermed nytter det ikke å kun se til indre faktorer for en bedring. Et samfunn basert på verdier som frihet og individualisme fører til mennesker med mindre tanke for fellesskapet enn en selv. Lykken synes å ha minsket på bekostning av det å lykkes. Samtidig, mener Rosa, lever mennesket i en verden preget av sterke markedskrefter, langt mer påtrengende enn før, grunnet sosiale medier. Det gir en følelse av å alltid ha for lite tid, man føler seg fanget og ufri på tross av idealet om det motsatte. De unge i dag har en lang ungdomstid i antall år, men voksenlivet har satt sitt preg på dem i form av stress og jag. Ved hjelp av Aristoteles og Rosa har jeg kommet frem til at det er i fellesskapet en mulig løsning kan være. I fellesskapet finnes mulighet for å lære av hverandre. Der kan mennesket justere bildet av usunne idealer som vektlegger ytre faktorer for lykke. Tanken om løsninger på individnivå kan med fordel tones ned. Individuelle løsninger strekker ikke til når hele samfunnet ser ut til å trenge en ny start. Trolig er det også mer fruktbart å fokusere på utjevning av økende sosioøkonomiske forskjeller, fremfor individuell lykke. | en_US |
