| dc.description.abstract | Denne masteravhandlingen benytter tematisk innholdsanalyse for å undersøke hvordan håp formidles i barnebøkene Simons adventsbok og De hellige tre narrer. Problemstillingen som besvares er «Hvordan blir håp formidlet i et utvalg moderne barnebøker om den kristne julefortellingen?»
I avhandlingen benytter jeg teori som omhandler håp. Hovedlitteraturen er Hegstads bok Gud, verden og håpet (Hegstad, 2015), Stålsetts artikkel «Frigjøringsteologi» (Stålsett, 2008) og Freires bøker De undertryktes pedagogikk (Freire, 2021a) og Pedagogy of hope (Freire, 2021b). I drøftingsdelen blir særlig Jordheims artikkel «Livsmestring i kirke og skole; å kunne møte livet i gode og onde dager» (Jordheim, 2019) trukket inn.
Studiets funn viser at håpet i disse bøkene i en særlig grad er knyttet til fellesskap, vennskap og relasjoner. Håpet settes i sammenheng med at mennesker til alle tider hører sammen, samt at mennesker kan bety noe for hverandre til tross for mangler. Videre bidrar Freires teori om et kritisk håp til analysen ved å sette lys på at hovedpersonene trer fram som subjekter i fortellingene og blir aktører for forandring. Eskatologisk håp finner jeg mer implisitt i bøkene. Det mest overraskende funnet er at håp blir formidlet gjennom kroppsspråk, natur og humor. I analysen vektlegger jeg spesielt beskrivelsen av Jesu blikk som en bekreftelse av menneskeverdet, samt humorens og latterens håpefulle påvirkning på kroppen og fellesskapet.
I drøftingskapittelet stiller jeg spørsmålet «Hvilke ressurser kan håpet som formidles i julefortellingene bidra med inn i barn- og unges liv?». Drøftingen tar blant annet utgangspunkt i at tilhørighet og mestring i følge Jordheim (2016) er to av grunnpilarene i forhold til livsmestring. Drøftingen fremholder at utviklingen av et positivt selvbilde og en trygg identitet står i en særstilling i barne-og ungdomsårene, og at budskapet om at menneskeverdet ikke avhenger av prestasjoner og eiendeler kan bidra til livsmestring. Videre pekes det på at det som Freire betegner som «den tause kultur» i vårt samfunn kan sees i form av forbrukerkulturen og prestasjonskulturen. Det argumenteres for at en utfordring kan være å gjenkjenne det som er «den tause kultur» i vårt samfunn og dermed også kunne ha grunnlag for å kunne utvikle et kritisk håp. Drøftingen belyser også spenningsforholdet mellom kravet om å skulle være en aktør for forandring samtidig som menneskeverdet ikke skal være knyttet til prestasjoner. Avslutningsvis drøftes betydningen av å se på sin egen livsfortelling som en del av og i lys av den store fortellingen i Bibelen. | en_US |
