| dc.description.abstract | Denne avhandlingen er en empirisk undersøkelse av fengselspresters refleksjoner om rollen syndsbekjennelsesrelaterte praksiser kan spille inn i den innsattes indre soningsprosess. For å nærme meg studiens problemstilling har jeg gjennomført semistrukturerte individintervjuer med tre fengselsprester, for deretter å foreta en tematisk analyse av det transkriberte materialet. Videre ble analysens hovedkonklusjoner drøftet i lys av avhandlingens hovedteori, samt annen relevant teori som ble hentet inn til drøftingen. Hovedteorien baserer seg på Jan-Olav Henriksen (2017) Religion as orientation and transformation samt Andreas Ribe-Nyhus (2020) Indre og ytre soning.
I analysekapittelet presenterer jeg fire hovedkonklusjoner: Praksisene knyttet til synds-bekjennelse kan ikke sees isolert, men inngår i en større prosess der den innsatte får tilegnet seg ressurser knyttet til orientering og endring (1). Gjennom denne prosessen får den innsatte blant annet gjort et sortertingsarbeid knyttet til egen historie, noe som innebærer å undersøke hvor hen kommer fra, hvor hen er i dag, for slik å finne ut hvor veien går videre. Evnen til å vise sårbarhet (3) trekkes frem som en forutsetning for en slik prosess, noe som igjen fordrer at den innsatte har tillit til presten og et håp om en dag å bli tilgitt (4). En slik reorienteringsprosess, beskriver prestene, vil med tiden kunne føre til konkrete endringer i hvordan den innsatte ser på seg selv, verden og årsaken til at hen havnet i fengsel (2).
I drøftingen argumenterer jeg for at en viktig ressurs inn mot den innsattes prosess er hvordan møtet mellom prest og innsatt kan bidra til å styrke den innsattes selvoppfatning og tro på egen mestringsevne. Dette skjer ved at den innsatte opplever å bli sett og tålt. Denne reorienterings-prosessen kan gi håp til den innsatte, samt å hjelpe hen til å komme i kontakt med sin sårbarhet, noe jeg argumenterer for at er en viktig faktor for den innsattes indre soning. | en_US |
