«Ingen har større kjærlighet enn den som gir sitt liv for vennene sine» : en studie av kjærlighet, vennskap og selvoffer i Johannesevangeliet i lys av vennskapsidealer i antikken

Abstract

Det overordnede spørsmål jeg stiller i denne oppgaven er «Hva slags vennskap inviterer Jesus til i Johannesevangeliet, i lys av 15:13 og antikke vennskapsidealer?» Jesus sier: «Ingen har større kjærlighet enn den som gir sitt liv for vennene sine.» Når han gjør dette speiler han et ideal som fantes i antikken om at man skulle være villig til å gi sitt liv sin en venn. For å kalle Jesus for venn må de gjøre det han befaler (15:14). Med dette utgangspunktet er oppgaven todelt: Disiplene må både ofre og de må ta imot. Jeg møter bibeltekstene fra en ideell, konstruert lesers ståsted. En ideell leser kjente godt til antikkens litteratur. Det er flere idealer fra vennskap i antikken som beriker lesningen av Johannesevangeliet. Jeg presenterer dette ved å se på et utvalg primærkilder i antikken. Det viser seg at dydsbaserte vennskap går igjen her. Videre ser jeg på tekster i Johannesevangeliet som forteller noe om offeret disiplene må gjøre. I evangeliet kommer det frem at disiplene tar del i kampen mellom mørket og lyset som er å finne i Johannesevangeliet. Dette krever konfrontasjoner av de onde kreftene og konfrontasjonen skjer gjennom kjærlighetshandlinger disiplene skal gjøre. Så ser jeg på tekster som forteller at disiplene skal ta imot. Dette viser evangeliet oss både direkte, ved at disiplene får del i vennskap med Jesus som er dydsbaserte og indirekte, når evangeliet anerkjenner disiplenes behov for å ta imot kjærlighet og når Jesus gjør den tyngste delen av jobben. Vennskapet innebærer samtidigheten av symmetri og asymmetri. Denne samtidigheten gjør det mulig å ha et vennskap med Jesus som gir disiplene mer enn det tar. Når disiplene får del i vennskapskjærligheten fra Joh. 15:13 så vet de at de er elsket og kan gi dette videre.