Paulus finner argumenter : lesing av 1 Korinterbrev som et argument, med Paulus’ argumentasjonsmåte i 1 Korinterbrev 9 som illustrasjon

Abstract

Et sentralt spørsmål i Paulusforskningen de senere årene har vært i hvilken grad Paulus var fortrolig med den antikke retorikken, og hvordan dette eventuelt reflekteres i hans brev. Et av brevene hvor bruken av retoriske virkemidler er spesielt tydelig er 1 Korinterbrev. Sentralt i denne sammenheng er kapittel 9, der Paulus bruker en argumentasjonsmåte som har potensiale til å kaste lys over argumentasjonen i brevet som helhet. Dette er også utgangspunktet for denne oppgaven, som stiller følgende spørsmål: Hvordan argumenterer Paulus i 1 Kor 9, og hvordan kan dette bidra til lesingen av brevet som et argument? Oppgaven tilnærmer seg denne problemstillingen gjennom å undersøke hvordan argumentasjonen i 1 Korinterbrev bygger opp under Paulus’ strategiske siktemål med brevet, knyttet til betydningen av enhet. Gjennom å ta utgangspunkt i brevet som sådan, forsøker oppgaven å vise hvordan argumentasjonsstrukturene kan identifiseres, hvordan argumentene er relatert til hverandre og hvilke funksjoner hvert enkelt argument har. Et av oppgavens bidrag til analysen av Paulus’ argumentasjon er bruken av Aristoteles’ strategiske topoi i analysen av de enkelte argumentene. Selv om eksemplene til dels må betraktes som forsøksvise, synes resultatene å bekrefte at bruk av topoiene i en slik analyse kan bidra gjennom å legge til rette for en vurdering av argumentene opp mot de ulike formene argumenter typisk kan ha. Oppgaven viser hvordan Paulus kunne anvende og tilpasse en rekke ulike retoriske elementer for sine formål, enten det var retoriske virkemidler fra kulturen han levde og virket i, eller retoriske muligheter som lå i det greske språket som sådan. Argumentasjonen karakteriseres av mye av den samme terminologien som ellers assosieres med politisk retorikk, sentrert rundt appelleringen til å søke det som er godt for fellesskapet framfor egennytte. Hos Paulus blir frelsen det høyeste gode, som også angår håpet om å vinne de som står utenfor. Et viktig, strategisk element i hans appell til enhet blir derfor å redefinere korinternes antatte mål fra selv-interesse til det som er til deres felles beste. Dette innebærer å kunne lide eller glede seg med de andre, som et uttrykk for en innstilling der kjærligheten til Gud og hverandre får bestemme hvordan man bruker sin frihet.