| dc.description.abstract | Studien har tatt utgangspunkt i problemstillingen: Hva kjennetegner de ansatte i 13-20 sine erfaringer under koronapandemien?
Vi har to spesielle år bak oss, plutselig ble friheten tatt bort fra oss og vi ble «redde» for å være i kontakt med for mange mennesker. Det har vært mye usikkerhet, mangel på sosiale sammenkomster, stengte kirker, butikker, og restauranter. Denne oppgaven er en kvalitativ studie som søker en forståelse for ungdommene tilknyttet samtaletilbudet 13-20 sine utfordringer under koronapandemien basert på de ansattes erfaringer. I tillegg søker denne studien hvordan det har vært å være et diakonalt samtaletilbud for ungdommer under koronapandemien. Gjennom 5 semistrukturerte dybdeintervju har det kommet frem resultater som sier noe om de psykososiale konsekvensene av pandemien som ungdommer har kjent på og hvilke utfordringer de ansatte i 13-20 har stått i under pandemien. Teorien er fokusert på ungdomsdiakoni, sjelesorg for ungdommer og tidligere forskning av koronapandemien noe som passer godt til mine funn i oppgaven. Oppgaven plasserer seg innenfor det diakonale fagfeltet. Gjennom analyse og drøfting dreier funnene mine seg rundt de ansatte ved 13-20 sine erfaringer av å jobbe med ungdommer under koronapandemien.
Funnene viser at de ansatte ved 13-20 har erfart at det ikke er en helt ny problematikk ungdommene har kommet med under koronapandemien, men at problemene har eskalert for mange. Spesielt gjelder dette for de ungdommene som fra før av hadde det veldig vanskelig. Flere ungdommer har også vært mer opptatt av ensomhetsfølelsen. De ansatte i 13-20 ble satt på hjemmekontor og ble «isolert» fra hverandre, noe som utfordret deres motivasjon og pågangsmot. Smittevernrestriksjonene gjorde det vanskelig for dem å være den samtalepartneren de ønsket å være. Deres fleksibilitet og kreativitet gjorde at de likevel klarte å ha kontakt med ungdommer i en tid der mange andre ungdomstilbud ble stengt. | en_US |
