| dc.description.abstract | I denne avhandlinga spør eg kvifor og korleis Paulus i Romarbrevet argumenterer for å vareta premissen om Guds rettferd i evangeliet sitt. Spørsmålet er avgrensa til å primært utforske Guds som dommar og dei forensiske aspekta av rettferd i denne samanhengen. Eg arbeider retorisk-eksegetisk med Rom 3:5-8 og kapittel 9-11, ettersom Paulus begge stader ytrar falske konklusjonar om Guds urettferd (3:5 og 9:14). I tillegg vert 3:21-26 og 8:1-4 inkludert i analysen, slik eg tolkar tekstane som sentrale tekstar i forståinga av Paulus sitt syn på Guds rettferd.
For å svare på kvifor, arbeider eg med dei diatribiske utvekslingane i hovudtekstane mine, og forsøker å identifisere kvar innvendingane kjem frå og kva dei bygger på. I spørsmålet om korleis, ser eg på måten argumentasjonen er strukturert og korleis dei ulike delane av brevet fungerer saman. Her kjem Paulus inn på ei rekke tema, deriblant forholdet mellom Guds partikulære løfte til Israel og omfamninga av heidningar som sitt folk, Gud som upartisk dommar over alle, betydinga av Kristi forsoning som eit offer i tråd med pakta, Guds utveljing som reversering av verdiar, Paulus si forståing av lova og rettferdiggjering som ei inkongruent nyskaping av moralske vesen kongruent med dommen.
Eg konkluderer med at innvendingane mot Paulus sitt evangelium består i ei blanding av reelle skuldingar frå motstandarar og samtalar Paulus sjølv konstruerer, for å pedagogisk kunne forsvare sine påstandar. Å tilbakevise misforståingar og hevde evangeliet sitt sanningsinnhald er avgjerande for Paulus sin misjonsverksemd. Eg meiner også Paulus i alle dei ovanfornemnte temaa på samanhengande vis argumenterer for Guds rettferd, og at rettferdsspørsmålet derfor kan seiast å ha ei prominent rolle i Romarbrevet. | en_US |
