| dc.description.abstract | I denne avhandlingen gjør jeg en økoteologisk tolkning av Guds tale til Job i Jobs bok 38:36-39:30. Guds-talen, i poetisk stil, beskriver en rekke villdyr adressert fra Gud til Job. Mitt spørsmål er ‘Hva sier Guds-talen om verden og skaperverket, og hva er fuglen רנָנִיםְ sin funksjon i talen?’.
Norman C. Habel har, sammen med prosjektet The Earth Bible, hentet frem seks økologiske prinsipper som legges til grunn for økologiskkritisk tekstanalyse. Metoden han skriver frem består av tre deler, mistenkeliggjøring, identifikasjon og utmynting. Disse bygger på etablerte feministiske analyseverktøy, hvor det i økologisk kritikk er jorden som plasseres i sentrum av analysen. Under tekstanalysen argumenterer jeg for at denne teksten innfrir de økologiske prinsippene, og at teksten derfor er en grønn tekst som bekrefter at jorden, dens medlemmer og jordens samfunn, og hele skaperverket har en egenverdi.
Som en grønn tekst belyser Ken Stones tilfang til Habels modell, den reparerende lesningen, at denne teksten er en viktig samtalepartner med andre skaperverkstekster i Det gamle testamentet. Det økologiskkritiske materialet følger en nærlesning av fuglen רנָנִיםְ (Job 39:13-18) og det kommer frem av analysen at den skiller seg fra de andre dyrene ved å være et dyr ‘uten visdom og forstand’. I tillegg kjennetegnes den av at dens livsvilkår er avhengig av andres oppmerksomhet, selv om den, i likhet med de andre villdyrene, ikke står i en tjeneste-for-føde-relasjon til mennesker som preger de domestiserte dyr. Dens funksjon i talen og skaperverket er at dyr, som ikke tjener noen andre, men likevel er avhengig av å bli sett og ikke tråkket på, er en like selvsagt del av Guds plan. | en_US |
