| dc.description.abstract | Inspirasjonen bak problemstillingen min er en problematikk som blant annet konkretiseres i forskning etter 22. juli 2011 (Anker & von der Lippe, 2015, 2016; Jørgensen et al. 2015): Det kan se ut som at det eksisterer et 22. juli-tabu i norsk skole. Det faktum at denne typen tematikk tabubelegges står stikk i strid med innholdet i samfunnsfaglige læreplaner
(Utdanningsdirektoratet, 2020a, 2020b), og med etablerte samfunnsfaglige teoretiske perspektiver som Biesta (2014), Iversen (2014), og Callan (2016).
Det Europeiske Wergelandsenteret driver demokratilæring for ungdomsskoleelever på åstedene for terrorangrepet 22. juli 2011; ved Regjeringskvartalet i Oslo sentrum og på Utøya i Tyrifjorden – en motgift mot tabuet om du vil. Jeg har observert opplegget, som går over tre dager, og intervjuet fem ungdomsskolelærere som redegjør for deres opplevelse av opplegget, og for hvordan de anvender nyvunnet kunnskap i egen undervisning.
Lærerne i utvalget som før deltakelse har opplevd det som skremmende å ta opp kontroversiell tematikk i klasserommet, gir uttrykk for at de har funnet en ny giv og et nyvunnet mot. Lærerne som gir uttrykk for at de ikke har slitt med dette peker på at de har tilegnet seg nye teknikker og nye didaktiske samfunnsfaglige prioriteringer. Lærerne beskriver også konsekvenser de opplever at opplegget har på deltakende elever. Disse konsekvensene kan, grovt og omtrentlig, gjengis gjennom denne tre-stegs modellen:
Emosjoner skapt i nærhet: Elevene føler på et tyngende ubehag i innledende tilstedeværelse ved Utøya.
Forståelse: Etter innledende presentasjon av øya og dens historie, erstattes ubehaget av alvorspreget forståelse.
Demokratisk oppvekker: Gjennom 3 dager med demokratiundervisning erstattes den alvorspregede forståelsen med en nyvunnet demokratisk giv: Lærerne i utvalget beskriver elever som har tatt seg sammen, elever som viser nyvunnet demokratiske engasjement, og elever som går opp i karakter under andre samfunnsfagslærere. | en_US |
