Når troen ikke blir livslang : en kvalitativ analyse av apostasi hos unge voksne i Den norske kirke, og en praktisk teologisk diskusjon.

Abstract

I denne avhandlingen tar jeg for meg problemstillingen: «Hva kjennetegner og hva kan lede til apostasi blant unge mennesker som har vært en del av et ungdomsarbeid i Den norske kirke, og hvordan kan kirken møte denne utfordringen?». Apostasi betegner prosessen hvor et individ slutter å identifisere seg som religiøs, avviser troen på religiøse trossannheter samt avviser religiøse fellesskap som utgangspunkt for selvidentifikasjon. Dette undersøker jeg i avhandlingen med utgangspunkt i et kvalitativt metodisk design, nærmere bestemt fem individuelle semistrukturerte intervjuer med mennesker i alderen 18-30 år. Informantene har til felles at alle har identifisert seg som kristne, men på et tidspunkt har sluttet. Av analysen av materialet tydeliggjøres det at norske apostater først og fremst kjennetegnes av en avvisning som ikke er absolutt og total. Mange fastholder fremdeles en tro på at det er «noe mer», selv om de ikke lenger identifiserer seg som kristne. Selve avvisningen fører heller ikke med seg en stor psykologisk og livsforvandlende reorientering, fordi troen i stor grad har vært avgrenset til kirkens sfære og trospraksisene i liten grad er internalisert i den enkeltes liv. Samtidig er et viktig funn at ubevisst apostasi, hvor selve avvisningen skjer som et resultat av en lengre tidsperiode med passivisering av troen, virker å kjennetegne norske apostater i denne aldersgruppen. Avvisningen skjer ikke som følge av et aktivt brudd med troen og er gjerne ikke bevisst eller intendert; det bare blir sånn. På samme tid kjennetegnes apostasien av at det er i sammenheng med endrete sosiale forhold at avvisningen finner sted, og informantene er i liten grad opptatt av troen som objektiv sannhet. De viktigste funnene i oppgaven kan oppsummeres i tre teser som jeg drøfter i avhandlingen: 1) Gode opplevelser i kirken er ikke nok, 2) Praksis og apostasi henger sammen og 3) Sosiale fellesskap har konsekvenser for apostasi. Disse tesene blir i avhandlingen drøftet i lys av teori om trospraksiser, habituering og plausibilitetsstrukturer, og leder ut i en praktisk teologisk diskusjon om hvordan kirken kan møte dette på best mulig vis.