Når vi ikke kan samles : en empirisk studie av unge voksnes forhold til menighetsfellesskap, og deres opplevelse av Den norske kirkes tilstedeværelse under koronakrisen

Abstract

Vi er inne i en periode med usikkerhet, ensomhet og mangel på fysiske fellesskap, som en følge av koronapandemien. Denne oppgaven er en kvalitativ studie som søker en forståelse av hvilken betydning menighetsfellesskapet har for unge voksne, og hvordan de har opplevd kirken som tilstedeværende under koronakrisen. Gjennom 5 semistrukturerte dybdeintervju, har det kommet frem resultater som sier noe om unge voksnes forhold til kirken, før og under koronakrisen. Teorien er fokusert rundt en diakonal-tilnærmet sjelesorg, noe som passer godt til mine funn i oppgaven. Oppgaven plasserer seg innenfor praktisk teologi. Gjennom analyse og drøfting dreier funnene mine seg rundt de unge voksnes opplevelse av sin kirke under koronakrisen. Unge voksne bruker generelt sett mye tid på nett, og på digitale enheter. Gjennom koronaperioden har kirkene lagt ut mye digitalt innhold på facebook og andre sosiale medier. Gjennom denne oppgaven legges det frem funn om at Den norske kirke ikke har klart å fylle denne plassen hos menigheten, som det fysiske kirkefellesskapet til vanlig skal ha. Kirken har prøvd å være en digital ressurs under koronakrisen, noe som ikke har fungert som et dekkende tilbud i møte med folks behov for fysisk tilstedeværelse. De digitale hjelpemidlene må forstås som verktøy, ikke som løsninger. Fysiske møter ble prioritert, og de unge voksne var ikke særlig aktive på digitale plattformer under koronakrisen. Selv om digitaliseringens utvikling har vokst under koronaperioden, vokser ikke behov og etterspørsel hos de unge voksne. Menighetsfellesskapet kan være avgjørende for deltakelse i kirkesammenheng, dette gjelder både før og under koronakrisen. Deres tro er avhengig av at de er en del av fellesskapet i kirken, og at menigheten kan møtes fysisk.