Var Jesu død en stedfortredende strafflidelse? : en drøfting av W. L. Craigs forsoningsteori

Abstract

Teorien om Jesu død som en stedfortredende strafflidelse har lenge blitt hevdet å være en sentral del i enhver kristen forsoningsteori. Teorien sier kortfattet at Jesus i kjærlighet til menneskeheten tok på seg og utholdt den guddommelige straffen som vi fortjente på grunn av våre synder, og gjennom det vant tilgivelse og frelse for oss. Denne læren har derimot blitt kritisert i nyere tid for å være inkoherent med den fundamentale læren om Gud som god og rettferdighet, der en av hovedinnvendingene peker på urettferdigheten av Guds straff av sin uskyldige Sønn. Med utgangspunkt i W.L. Craigs nylige verk The Atonement, hvor han forsvarer teoriens koherens i møte med moral- og koherensinnvendinger, foretas det en litteraturbasert systematisk teologisk drøfting av teorien. Drøftingen av de bibelske data relatert til forsoningen viser at stedfortredende offerdød er nødvendig i GT for at synd skal kunne annulleres og for at Guds rettferdige vrede skal bli tilfredsstilt, og at det med god dekning i NT data kan hevdes at Jesu død er en offerdød i kontinuitet (og diskontinuitet) med offerdød i GT, spesielt ved å se på NTs identifikasjon av Jesus som Herrens lidende Tjener i Jesaja 53. Drøftingen av teoriens moral viser at den også er koherent med læren om Gud som god og rettferdig ved blant annet å peke på Guds kjærlighet/godhet i relasjon til hans hellighet, gjengjeldende rettferdighet som essensielt hos Gud, Jesu lidelse/død som en trinitaristisk handling, selvfornektende offerkjærlighet som et etisk ideal å forfølge, samt ved å vise til at våre synder ble tilregnet Jesus ved hans stedfortredende representasjon av menneskeheten foran Gud. Drøftingen viser endelig at Jesu korsdød var den nødvendige betingelsen for tilgivelse av synd, og at Guds utmåling av syndens straff på Jesus derfor kan sies å være en rettferdig (og dermed god) handling.