«Hvem har rett til å vite?» : en kvalitativ studie om taushetsplikten og samarbeidet mellom lærere og barnevernet

Abstract

Denne oppgaven svarer på problemstillingen: Hvordan forholder lærere og barnevernsarbeidere seg til spenningen mellom taushetsplikten og meldeplikten? For å undersøke dette har jeg brukt kvalitativ metode i form av semi-strukturerte intervjuer med fire informanter. To av informantene er lærere som jobber i forskjellige skoler og to er barnevernspedagoger, ansatt i barnevernet. Materialet fra intervjuene er kodet og analysert. Jeg endte opp med tre hovedkategorier som belyser ulike sider ved meldeplikten og samarbeidet med barnevernet gjennom «tillit», «etter beste skjønn» og «barnets beste». For å analysere lærere og barnevernsarbeideres opplevelser og erfaringer anvendes tidligere forskning på området og jeg bruker teoretiske perspektiver på profesjonsetikk, skjønnsutøvelse og trygghet. Funnene viser at informantene har ulike syn på hvordan samarbeidet på tvers av instansene oppleves. Noen opplever samarbeidet som et hinder for barnets beste, og andre opplever samarbeidet for det meste som godt. Alle informantene legger vekt på at taushetsplikten er viktig, men det er ikke alle som har like stor juridisk kunnskap om den. Dette er fordi de stoler på at ledelsen veileder dem i prosessene de må gjennom ved en eventuell bekymringsmelding. Informantene bruker gjentatte ganger begrepet barnets beste, og vi ser at begrepet blir brukt på ulike måter, noe som gjør det vanskelig å ta tak i hva de faktisk mener når de snakker om barnets beste. I forhold til spenningen mellom taushetsplikt og meldeplikt ser vi at informantene opplever at taushetsplikten blir et hinder for samarbeid på tvers av instansene. Taushetsplikten er der for å beskytte barna, samtidig som den må overholdes, noe som igjen kan gå utover barnets beste. På denne måten blir barnets beste begrenset av lovgivningen.