| dc.description.abstract | I denne masteroppgaven undersøker jeg «smittsom renhet»-tesen, med hensyn til Markusevangeliet. Tesen går ut på at Jesus skal forstås slik at han smitter rituelt urene mennesker med sin iboende renhet. Denne smittende renheten ville bety en reversering av styrkeforholdet mellom rent og urent, da det var urenhet, ikke renhet, som var betraktet som smittsomt.
Jeg gir først en introduksjon til rituell renhet i antikk jødedom, «smittsom renhet»-tesen og kritikere av den. I hoveddelen av oppgaven analyserer jeg fire relevante tekster fra Markusevangeliet. I denne analysen tar jeg for meg relevante historiske spørsmål, men hovedfokuset er på Markus’ narrativ og hvorvidt «smittsom renhet»-tesen hører med i en mulig lesning av disse tekstene.
Tekstanalysene viser at det er en rekke momenter som peker i retning av Jesus som bærer av en smittsom renhet. Jeg viser at det er sannsynlig at Jesu handlinger var provoserende, at Jesu autoritet ikke synes å være i veien for en smittsom renhet og at det er sannsynlig at forfatteren av Markus kan ha ønsket å formidle noe gjennom renhetsmotivet som ligger implisitt i teksten. Slik går jeg i rette med en del av kritikerne av hypotesen.
Jeg presenterer imidlertid en annen utfordring: Jesus virker å avvise renhetskonseptet i sin helhet i kapittel 7. Denne nedvurderingen av rituell renhet harmoniserer dårlig med Markus’ påståtte prosjekt om å bevisst bruke renhetsmotivet. Samtidig virker Jesus å oppvurdere renhetsforskrifter i andre deler av evangeliet. Da flere skriftsteder virker å stå i direkte kontrast til hverandre er det vanskelig å konkludere med om «smittsom renhet»-tesen har en plass i en plausibel lesning av Markus’ helhetlige narrativ. I deler av Markusevangeliet virker tesen å gi god mening, men sett i lys av kapittel 7 er det utfordrende å argumentere for at renhetsmotivet var et viktig aspekt for den siste redaktøren av evangeliet. | nb_NO |
