Bønnen som synes - bruk av bønnetreet som forbønnsform i gudstjenesten for store og små

Abstract

Masteravhandlingens tema barn og forbønn belyses gjennom en kvalitativ casestudie av en lokalt utformet bønnevandring. Det empiriske materialet i avhandlingen består av 1382 bønnesymbollapper (hjerter, stjerner og dråper) som har vært brukt i forbindelse med bønnevandringen. I tillegg er det foretatt to observasjoner av forbønnsdelen på to av gudstjenestene og gjennomført semistrukturerte intervjuer med seks barn i alderen 5 til 10 år. Problemstilling er Hvordan kan bruk av bønnetreet i gudstjenestene for store og små i Solvangkirken bidra til å ivareta menighetens løfte om å lære de døpte barna å be? Avhandlingens teoretiske grunnlag er hentet fra sosiokulturell læringsteori. Som analyseredskaper av det empiriske materialet er det anvendt teorier om artefakter, mediering, praksisfelleskap, grenseobjekter, aktivitetsteori og kunnskaping. Analysen og drøftingen søker å belyse hvordan menigheten gjennom bruk av artefaktene – bønnetreet og bønnesymboler – kan legge til rette for barns deltagelse i gudstjenesten. Videre drøftes det om bruk av artefaktene bidrar til læring og kunnskaping. Funnene indikerer blant annet at bruk av bønnetreet og bønensymbolene bidrar til at flere av de minste gudstjenestedeltagere opplever en selvstendighet og mestringsfølelse og får også uttrykt sine tanker i forbindelsen med forbønnen. Samtidig er det usikkert i hvor sterk grad barna identifiserer aktiviteten de er med på som bønn.