Et bidrag til en fadderteologi
Abstract
Oppslutningen om dåp og konfirmasjon i Den norske kirke går nedover (Statistisk sentralbyrå 2016). Studien søker etter svar på om en bedre tilrettelegging for fadderskap fra kirkens side kan bidra til at denne trenden stopper. En fadder i Den norske kirke skal være et vitne ved dåp, som sammen med foreldre og menighet lover å bidra til omsorg og trosopplæring for den døpte (Kirkerådet 2011: 3.10). I tillegg til dette finnes det også folkelige tradisjoner vedrørende fadderrollen som kan ha sin rot i virkeligheten, men som ikke nødvendigvis hører inn under fadderansvaret. Kirken har gjennom trosopplæringsreformen bidradd til å styrke menighetens opplæringstilbud for de døpte. Trosopplæringsplanen «Gud gir – vi deler» trekker frem familien og hjemmet som de mest sentrale aktørene i oppveksten til barn og unge (Kirkerådet 2010:27). Fadderne er nevnt, men er de glemt? Hva forventer kirken, og hva kan kirken forvente av fadderne? Målet med studien er å få skriftliggjort mer av den folkelige fadderforståelsen gjennom å intervjue prester og kirkeledere. Dette er gjort ved å analysere og drøfte de funn som er gjort, i lys av teori. Informantene har god kjennskap til og kunnskap om fadderteologien i kirken. Jeg har vært opptatt av å få frem forholdet mellom skapelses- og frelsesteologi i kirkens etablerte fadderteologi. Ved å benytte kvalitativ metode viser studien at kirkens mandat overfor fadderne gir rom for å kunne bidra positivt til å utvikle fadderrollen. Slik kan de bli regnet med som medarbeidere i kirken, og som en del av de døptes nettverk. Ved å se på fadderskap pedagogisk og teologisk, er mitt ønske at denne studien kan være et bidrag til å styrke kirkens fadderteologi. Informantene uttrykker at dette fordrer kvalitet fra kirkens side, men også en trygging av den folkelige teologiske virkeligheten i fadderskap i praksis.