| dc.description.abstract | Denne oppgaven handler om fenomenet hverdagsintegrering med utgangspunkt i Rissa kommune. Tema for oppgaven er «De er familien min». Diakoni som hverdagsintegrering – en casestudie fra Rissa. Problemstillingen for oppgaven er dette: Er dette diakoni? Hva kjennetegner relasjonene mellom flyktninger og frivillige i studien, og hva motiverer de frivilliges engasjement?
Oppgaven er en kvalitativ undersøkelse i form av en casestudie. Jeg har foretatt intervju av til sammen 14 personer basert på en semistrukturert intervjuguide. Personene jeg har intervjuet er i hovedsak frivillige og flyktninger som har kontakt med hverandre. Felles for disse er at kontakten direkte, eller indirekte har oppstått gjennom kirken og kontakter i menigheten. Undersøkelsen omfatter både kristne og muslimske flyktninger. Diakonen og leder for flyktningetjenesten i kommunen er også intervjuet
Det teoretiske bakteppet er hovedsakelig diakonfaglig teori, teori om frivillighet kirkedokumenter og dokumenter fra blant annet IMDI.
Undersøkelsen kan være med på å gi et blikk inn i hva hverdagsintegrering kan inneholde, og ikke minst bety for de impliserte. Utvalget er forlite til å kunne si noe generelt om fenomenet, men jeg mener at den likevel kan ha betydning.
Nestekjærlighet og interesse er noe av motivasjonen bak engasjementet hos de frivillige. Dette beskrives nærmere i analysen. Det jeg finner mest interessant er at det har utviklet seg nære relasjoner mellom mange av flyktningene og de frivillige. Relasjonene beskrives som venne- eller familierelasjoner.
En form for konklusjon i oppgaven er at det fenomenet som beskrives i oppgaven er diakoni, i form av allmenn diakoni. Det konkluderes samtidig at hvis den organiserte diakonien må være forsiktig med å ikke etablere tiltak der det er behov, og at det uansett ikke er hensiktsmessig å lage særtiltak for flyktninger, men heller lose dem inn i ordinære tiltak. | nb_NO |
