Kan kirken være den signifikante andre? Med grunnlag i ungdom når de har en rolle som pårørende til foreldre med psykiske lidelser

Abstract

Sentralt i den kristne tro står inkarnasjonen. Gud som ble menneske av kjøtt og blod. Det at Gud ble menneske, gjennom at Jesus Kristus kom ned på jorden, gir et bilde av en Gud som ønsker et forhold til menneskene. Og det viser at Gud er mye større enn det menneskene noen gang kan fatte. I noen religioner kunne det at Gud ble menneske bli sett på som noe nedverdigende. I kristendommen har dette motsatt effekt; det gjør Gud større og gir Gud egenskapen av både å være konkret og å være evigvarende. Dette viser seg henholdsvis gjennom at Gud ble menneske på jorden i Jesus Kristus, å være den himmelske Faderen som alt springer ut fra og gjennom Den Hellige Ånd som fremdeles virker på jorden. Det er denne treenige Gud som Den norske kirke bekjenner, misjonerer og tror på. Og det er denne Gud de kristne har som forbilde og strekker seg etter. Den norske kirke er både opptatt av å være et sted der tro kan deles, men også å kunne være et sted der forskjellige mennesker kan komme sammen for fellesskapet. Kirken er bærer av et fellesskap med gode verdier og intensjoner. I dette fellesskapet ligger også intensjonen om at alle skal føle seg sett og verdsatt. Med den treenige Gud som forbilde og et godt fellesskap, er det da mulig at kirken kan utgjøre en forskjell for ungdommer som lever i en pårørenderolle? Med utgangspunkt i et ønske om å undersøke hvordan kirken kan bidra til at ungdommer i en viss livssituasjon og setting kan føle seg sett av kirken, er problemstillingen for denne masteravhandlingen som følger:

Hvordan kan kirken være den signifikante andre for ungdom når de har en rolle som pårørende til foreldre med psykiske lidelser?