Velsignelsens betydning og funksjon i Jakobs fortellingen

Abstract

Abrahams velsignelse blir virkelighet når Israels folk inntar landet patriarkene og deres etterkommere ble lovet. Men Gud slutter ikke å velsigne der. Han vil fortsatt velsigne folket han har utvalgt. Fortellingen om Bileam viser med all tydelighet at Gud har velsignet dem og at det ikke er mulig å forbanne hvis Gud har velsignet. Det er også en fortelling om at det til syvende og sist er Gud som velsigner, ikke mennesker. Men det betyr ikke at vi ikke kan be om hans velsignelse. I den aronittiske velsignelsen er det prestene som ber om Guds velsignelse. Den velsignelsen viser på hvilken måte han ønsker å velsigne sitt folk. Han vil være tilstede med hele sin oppmerksomhet og gi beskyttelse og fred med alt hva det innebærer uten at man må være spesielt fortjent til det. Guds velsignelse av skaperverket understreker at velsignelsen i form av naturens pågående nyskapning er gitt til alle mennesker. Samtidig som det ikke fratar oss ansvaret med å forvalte skapelsen og fordele velsignelsens goder rettferdig.