Forandring og stabilitet : katolsk teologi og tanken om menneskets rett - teologiske forutsetninger for en anerkjennelse av menneskerettighetene

Abstract

Den anerkjennelse av menneskerettighetene som Kirken viser i dag, er alt annet enn en selvfølge. Siden opplysningstiden har Kirken gjentatte ganger uttrykt seg sterkt kritisk til tanken om individuelle rettigheter og de implikasjoner slike rettigheter kan ha for samfunnsordenen. Kirken har også avvist rettigheter som er til forveksling like dem som kommer til utrykk i Verdenserklæringen. Dersom Kirken tidligere har tatt avstand fra rettighetskrav som hun i dag støtter opp om og promoterer, er det vanskelig å forstå hvordan Kirken kan sies å ha den samme tro og virkelighetsoppfatning i dag som den hun hadde for 250 år siden. Kirkens endring i møte med rettighetskrav generelt, så vel som konkrete rettigheter, oppfattes av enkelte så radikal at den karakteriseres som et brudd eller i det minste som en u-sving. Dette tyder på at man står overfor en utfordring med tanke på hvordan man kan forstå Kirken som en stabil og troverdig formidler av evigvarende og universelle sannheter. I etterkant av Det andre Vatikankonsil gikk erkebiskop Lefèbvre i skisma med Roma, og argumentasjonen var at Kirken hadde brutt med sin egen tradisjon. Især var konsildokumentet, Dignitatis Humanae som omhandlet religionsfriheten, en motivasjon for dette bruddet, noe som illustrerer viktigheten av at temaet blir tatt opp og diskutert.