| dc.description.abstract | Johannesevangeliet står i en særstilling blant evangeliene i Det nye testamentet, og det skiller seg vesentlig fra de andre både når det gjelder språk og innhold. Ikke minst kommer dette til uttrykk i Johannes‟ beskrivelse av Jesu lidelse og død. Mens vi hos synoptikerne får malt et bilde av Jesus som er i dødsangst, som svetter blod, og hvis siste ord på korset er ”min Gud, min Gud, hvorfor har du forlatt meg?,” gir Johannes en helt annen beskrivelse av disse hendelsenes forløp. På det som tilsynelatende utfolder seg som en tragisk hendelse, at Jesus fra Nasaret blir uskyldig dømt, korsfestet og dør, anlegger Johannes flere perspektiver som synes å være noe helt annet enn tragiske. I stedet omtales Jesu død som et ledd i hans opphøyelse, herliggjørelse og som et uttrykk for Jesu kjærlighet til sine venner. Johannes beskriver også hvordan Jesus hele tiden synes å ha regien på det som skjer. Dette kommer særlig til uttrykk ved at det i Johannesevangeliet er Jesus som stiller spørsmålene og betingelsene for sin egen arrestasjon (18:4-11). Videre synes også forhøret og dommen som felles i landshøvdingens borg å være vel så mye et forhør og en dom over Pilatus som det er av Jesus (18:28-19:16).
Denne påfallende beskrivelsen av Jesu død har fascinert meg og gjort at jeg er blitt interessert i å finne mer ut av hvilken teologisk betydning Johannesevangeliet tillegger denne hendelsen. | en_US |
