"Du og jeg,-" : om barn som forbilde for vår relasjon til Gud

Abstract

Det finnes en åndelig lengsel i Norge i dag. Vi trenger ikke gå langt for finne det. Økning av TV-program, litteratur og kurs rettet mot den åndelige sfære og etterspørsel av åndelige veiledere kan hentyde til dette. Jeg for min del undrer meg over om det faktisk er en økning i åndelig lengsel, eller om det er at mennesker i dag leter andre steder enn det gjorde før. Var det kirken og de troendes fellesskap som møtte menneskers åndelige behov før? Og hva i så fall gjør at færre går til gudstjeneste og er en del av et felleskap med troende i dag? Er den åndelige sfæren av livet blitt privatisert i så stor grad at kirken ikke lenger klarer å møte menneskers åndelige behov? Eller er det kirkens språkdrakt som ikke kommuniserer?