Presten i sjarken : hvordan skapes et intersubjektivt rom for sjelesorg i møte med eldre med demens?

Abstract

I denne oppgaven spør jeg: Hvordan skapes et intersubjektivt rom for sjelesorg i møte med eldre med demens? Dette undersøker jeg kvalitativt, og det kliniske materialet jeg undersøker er fra egen sjelesorgpraksis som prest på sykehjem. Materialet er skrevet ned etter en mye brukt mal i pastoralklinisk utdanning i Norge. Den sjelesørgeriske avgrensningen er relasjonell sjelesorg. Kunsten ved sjelesorg er å bygge relasjon. Sjelesorg forstås som en hjelpende og støttende relasjon i en kirkelig kontekst der sjelesørger har en bestemt religiøs tilhørighet, i mitt tilfelle som prest på sykehjemmet. Som sjelesorgfaglig perspektiv på intersubjektivitet, bruker jeg psykoanalytikeren og teologen Pamela Cooper-White. Jeg trekker også veksler på andre faglige bidragsytere inn mot sjelesorg, og særlig bidrag som knytter sammen relasjonell sjelesorg, artefakter og minnearbeid (reminisens). Det kliniske materialet presenteres gjennom en tematisk analyse etter Braun og Clarkes modell. Studien er å anse som en utforskning av relasjonell sjelesorg og det intersubjektive i møte med eldre med demens. Eldre med demens utfordrer sjelesørgere til kreative, relasjonelle måter å lytte på. Gjennom å arbeide i mellomrommet kan det skapes et samspill mellom lytting, artefakter og det fysiske rommet. Kroppslig, verbal og emosjonell inntoning, timing og repetisjon er redskaper i relasjonell lytting, og det gir rom for gjensidig deltakelse. Jeg argumenterer for at sjelesørgerisk lyttekunst er en form for musikalitet og lek.