Nådegavene, Guds fortsatte selvåpenbaring? En drøfting av åpenbaringsperspektiver i den karismatiske bevegelsens lære om nådegavene, sett ut fra Wolfhart Pannenbergs historisk-eskatologiske åpenbaringsteori

Abstract

Den karismatiske bevegelsen har hatt stor framgang de siste årene. Sentralt i denne bevegelsen finner vi en lære og praksis rundt nådegaver, hvor Den hellige ånds nærvær kommer til syne gjennom fenomen slik som helbredelse, profeti og tungetale. Disse erfaringene fører til spørsmål om hvordan disse hendelsene skal forstås i forhold til læren om Guds selvåpenbaring. Wolfhart Pannenberg er en teolog som har mye å bidra med på dette området, gjennom hans teologi om historien som Guds åpenbaring. Oppgaven bruker derfor både Pannenbergs metode og teologi for å belyse åpenbaringsaspektene som finnes i nådegavene. Målet er å kunne lage et systematisk teologisk grunnlag for videre utvikling av kirkelig praksis rundt nådegavene. Oppgaven konkluderer med at nådegaver ikke kan forstås som åpenbaring på den måten at Gud åpenbarer noe nytt om seg selv gjennom nådegavene. Gjennom læren om Guds frelseshistorie som Guds åpenbaring spiller nådegavene derimot en viktig rolle. Nådegavene kan forstås som tegn på Guds fremtidige eskatologiske rike som bryter inn i vår virkelighet. Dette gjelder ikke bare de nådegavene som fremstår som mest åndelige, men kan forstås som helheten av kirkens gjerning. Kirken kan derfor være en del av Den hellige ånds transformerende prosess, gjennom å være Jesu kropp på jorden, og følge hans eksempel. På denne måten blir kirken selv et tegn på Guds rike. Likevel vil det først være ved historiens slutt at vi får fullt innblikk i hvilken rolle nådegavene spilte i Guds frelseshistorie.