Presters møter med de etterlatte etter personer som har begått selvmord : hvordan tenker de og hvordan handler de
Master thesis
Permanent lenke
https://hdl.handle.net/11250/3181146Utgivelsesdato
2024Metadata
Vis full innførselSamlinger
Sammendrag
Problemstillingen i denne oppgaven tar sikte på å undersøke hva prester vektlegger i møtet med de etterlatte etter selvmord, samt hvordan teologiske syn på selvmord påvirker dette møtet. I tillegg undersøkes hvilke ressurser prester har tilgjengelig for å støtte de etterlatte i sorgprosessen. Dette gir innsikt i prestens rolle og utfordringer i slike situasjoner, og hvordan de kan bidra til bearbeidelse og støtte for de berørte.
Metoden som benyttes er kvalitativ, basert på intervjuer med sju prester fra ulike deler av Norge som har erfaring med oppfølging av etterlatte etter selvmord. Denne tilnærmingen gir mulighet til å utforske prestenes personlige refleksjoner og erfaringer i møtet med de etterlatte. Kvalitativ metode er spesielt nyttig for å belyse subjektive opplevelser og forstå hvordan prester anvender teologi og pastoral omsorg i praksis. Intervjuene gir verdifull innsikt i hva som vektlegges i slike sorgsamtaler.
Teorien som ligger til grunn for analysen inkluderer krisepsykologi, spesielt boken Etter selvmord – veien videre av Dyregrov et al., samt psykiateren Nils Retterstøls arbeid om selvmord. I tillegg benyttes relevant litteratur fra sjelesorgfeltet, som belyser både de emosjonelle og teologiske utfordringene prestene møter. Teoriene hjelper til å sette funnene i kontekst og belyser både prestens teologiske syn og de praktiske ressursene som er tilgjengelige i møtet med etterlatte.
Funnene mine viser at prestene i studien peker på både de emosjonelle og teologiske utfordringene i møtet med etterlatte etter selvmord. De fremhever at sorg etter selvmord ofte er kompleks og langvarig, og at det er behov for tett oppfølging. Prestene understreker viktigheten av å ta initiativ og tilby støtte, samtidig som de peker på behovet for bedre strukturer og ressurser i kirkens arbeid med selvmordsforebygging og etterlatte. Teori og empiri understreker prestens viktige rolle i prosessen med å støtte de etterlatte.