Sjelesorg under andre verdenskrig : hvilke erfaringer hadde Kirken og Forsvaret med sjelesorgen under andre verdenskrig?

Abstract

Denne oppgaven undersøker den kirkelige sjelesorg under andre verdenskrig. Det er en gjennomgang av rapporter, dagbøker og memoarbøker, der feltprestenes sjelesorg blir analysert. Oppgaven undersøker hva prestene gjorde, i hvilken grad de oppfattet sin tjeneste som sjelesorg, i hvilken grad man kan kjenne igjen datidens sjelesorgutdannelse i feltprestenes arbeid, hva som var spesielt med den kirkelige sjelesorg og hvilke dilemma de stod overfor. Norge var ikke forberedt på krig, og derfor var det kirkelige arbeidet svært dårlig planlagt. Likevel klarte feltprestene å utføre en omfattende sjelesorg under meget krevende omstendigheter, der de med fare for eget liv påtok seg oppgaver på Kirkens vegne. De fleste hadde ingen militær utdannelse eller oppøving fra Forsvaret, men brukte sin sivile erfaring og sitt pastorale skjønn i sin tjeneste. Mange av feltprestene hadde pasifistisk bakgrunn, og måtte gå igjennom en stor ideologisk kursendring for å kunne tjenestegjøre som prester i krig. Arbeidet viser at feltprestene hadde stort mot og evne til å improvisere. Oppgavene var til tider fysisk krevende der de gikk milevis på ski for å kunne besøke soldatene på sin post. En hovedårsak til at prestene under krigen i så stor grad lyktes i være til stor hjelp for soldater, var at de delte soldatenes liv og skjebne. De ble medvandrere som vant soldatenes tillit og fortrolighet. Feltprestenes innsats under krigen viste behovet for en fast feltpresttjeneste i Forsvaret og dannet grunnlaget for Feltprestkorpset som ble opprettet i 1953.