| dc.description.abstract | «I kirken er jeg ikke fremmed, men hjemme» sa en innvandrerkvinne. Denne avhandlingen handler om innvandrerkvinners møte med Metodistkirken. Bakgrunnen for dette tema er at jeg over tid har registrer et økende innslag av innvandrere i våre menigheter. Dette er ingen enhetlig gruppe, men enkeltmennesker med sin egen livserfaring, bakgrunn og kultur fra alle kanter av verden. De som søker våre kirker er hovedsakelig kristne fra før, men ikke alle, ei heller alle har bakgrunn fra, eller er kjent med Metodistkirken. Det spenner fra assyriske kristne, eritreisk ortodokse, katolikker og pentakostale afrikanere til metodister. Mitt eget engasjement i forhold til tema, har sin bakgrunn i møte med innvandrerkvinner i Metodistkirken over flere år. I forbindelse med denne avhandlingen har jeg benyttet kvalitativ metode. Kvalitative metoder bygger på teorier om fortolkning og menneskelig erfaring. Jeg har valgt denne metoden fordi, målet for avhandlingen er og utforske meningsinnholdet i et sosialt fenomen, slik det oppleves for de involverte selv. I avhandlingen presenteres en intervjuundersøkelse av innvandrerkvinner som har hatt kontakt med Metodistkirken over tid. Det jeg først og fremst er ute etter her er hva det er som kjennetegner deres subjektive erfaring i møte med Metodistkirkens gudstjenestelige og diakonale virksomhet på bakgrunn av deres egen identitet. Det som kommer fram i intervjuundersøkelsen drøftes mot teori relatert til migrasjon, og Metodistkirkens diakonale forståelse slik det kommer til uttrykk gjennom «De sosiale prinsipper» og diakoniplanen. Slik jeg tolker resultatet av undersøkelsen kjennetegnes innvandrerkvinnenes møte med Metodistkirken av åpenhet og inkludering. De kjenner seg velkomne og knytter viktige relasjoner, som igjen er en støtte i en ny hverdag i et nytt land. | nb_NO |
