| dc.description.abstract | Denne avhandlingen handler om barns læring gjennom liturgi og undersøker hvordan liturgi kan være trosopplæring i Den norske kirke.
Avhandlingens analyse tar for seg Geir Afdals sosiokulturelle perspektiv på religiøs læring og Martin Modéus sin liturgiske teori med tanke på barns læring gjennom liturgi. Arbeidet med avhandlingen har åpnet opp for nye refleksjoner om hvordan barns læring foregår. Som sentrale punkter fra analysen vil jeg trekke fram at læring skjer gjennom deltagelse i et praksisfellesskap og gjennom kroppen ved å oppleve og bruke sansene. Videre at gudstjenesten kan ses på som relasjon og at barna anerkjennes som troende og lærende subjekt.
I drøftingskapittelet tok jeg utgangspunkt i analysen, og drøftet gudstjenesten som sted for læring. Læring er ord, men læring i gudstjenesten handler også om tilhørighet, relasjon og deltagelse, for den gudstjenestefeirende menighet ses på som et lærende fellesskap. Læring skjer også gjennom erfaring og opplevelse av det som skjer i en gudstjeneste. Det at gudstjenesten forstås som et sted for læring betyr i denne avhandlingen at det i liturgien ligger en felles forståelse av de grunnleggende kristne fortellingene, og ved å være til stede og delta i gudstjenestens liturgi kan disse fortellingene erfares og oppleves med hode og kropp.
I avhandlingen argumenterer jeg for at det ligger en viktig anerkjennelse av barna i det at de slipper til, og får være deltagere og aktører også i de ordinære gudstjenestene. Ved at de blir inkludert i gudstjenestefellesskapet skjer læring gjennom liturgi i gudstjenesten. Barna kan være med og åpne liturgien ved at de deltar aktivt og får viktige oppgaver i gudstjenesten, og dermed kan læring skje gjennom liturgien for både liten og stor. | en_US |
