En første avskjed : en kvalitativ studie av sykehuspresters erfaring med ritualisering etter dødsfall

Abstract

I dag dør flesteparten av nordmenn på sykehus. Sykehuset blir dermed stedet for pårørendes første avskjed med den som har gått bort. Kulturelt har det vært tradisjon for å ritualisere i forbindelse med dødsfall, og på sykehuset ivaretas denne ritualiseringen hovedsakelig av sykehuspresten. Problemstillingen denne oppgaven forsøker å besvare er følgende: Hvordan erfarer sykehusprester bruk og betydning av ritualisering etter dødsfall på sykehus? Oppgaven bruker en kvalitativ metode, med en abduktiv tilnærming til teori og empiri. Materialet er innhentet ved hjelp av semi-strukturerte intervjuer med seks sykehusprester lokalisert i Stor-Oslo. Av teoretiske perspektiver har jeg hentet teorier fra sjelesorg og religionspsykologi, med hovedvekt på førstnevnte, som også er fagdisiplinen oppgaven skriver seg inn i. Gjennom analysen fremkom fire hovedfunn, som berører ulike deler av problemstillingen. 1) Jeg fant at ritualiseringsbildet er endret, med flere nyere praksiser som øker i bruk. På bakgrunn av mitt material har jeg oppstilt fem ulike ritualiseringsformer: Syning, båreandakt, minimalistisk gravferd, avslutning ved seng og ritualisering etter barnedødsfall. 2) Videre fant jeg at sykehusprestens rolleforståelse og egenart preger ritualiseringen. 3) Jeg fant også at ritualiseringen på sykehuset preges av at den blir til i kontekst, i møte med virkelige mennesker og situasjoner. 4) Til slutt fant jeg at sykehusprestene ritualiserte på bakgrunn av ritualer og rituelle praksisers potensielle styrker, men at de også hadde en varhet for at det ikke er noen automatikk i at ritualiseringen skal fungere positivt. Oppgaven konkluderer med at ritualiseringsbildet på sykehus er endret: rituelle praksiser uten tradisjonell forankring øker og ritualiseringen tilpasses i større grad kontekst og pårørende. Endringen har skjedd som følge av samfunnstrender og sykehuspresten selv. Den sjelesørgeriske forståelsen sykehusprestene bringer med seg og sykehusprestens spagat mellom sykehuset og kirken og psykologi og teologi, setter sitt preg på ritualiseringen i etterkant av dødsfall.