| dc.description.abstract | I denne oppgaven har jeg tatt utgangspunkt i problemstillingen: På hvilken måte bruker den norske stat lovverket når den definerer hva som kan være religion? Hvordan har dette endret seg de siste 50 årene? Og hvordan påvirker denne definisjonsmakten spørsmålet om likebehandling mellom ulike tros- og livssynssamfunn i Norge?
Med utgangspunkt i Gilhus og Mikaelssons fremstilling av ulike religionsvitenskapelige forståelseshorisonter, den essensielle, den reduksjonistiske og den hermeneutiske, har jeg foretatt en dokumentanalyse av tre lovtekster for å se hvordan Norges lovverk på tros- og livssynsfeltet definerer religion og hvordan dette har endret seg de siste 50 årene.
De tre lovtekstene som er analysert, er det gjeldende lovverket "Lov om trudomssamfunn og ymist anna", lovforslaget som ble lagt frem av Stålsett-utvalget i 2013 i forbindelse med NOU 2013:1 "Det livssynsåpne samfunn - en helhetlig tros- og livssynspolitikk" og Kulturdepartementets forslag til ny "Lov om tros- og livssynssamfunn (Trossamfunnsloven)" som ble sendt ut på høring høsten 2017. De to sistnevnte er ikke vedtatte lover, men de speiler en pågående prosess rundt tros- og livssynsdialogen og lovarbeidet på feltet i Norge.
I arbeidet har jeg funnet en overgang fra en essensialistisk forståelse av religion rundt 1969 da "Lov om trudomssamfunn og ymist anna" ble vedtatt, da dette lovverket later til å legge en evangelisk-luthersk religionsforståelse til grunn. NOU 2013:1 åpner perspektivet på religion og vektlegger i større grad en hermeneutisk tilnærming til religionsbegrepet, da religioners og livssyns betydning for enkeltmennesker er et førende prinsipp. Kulturdepartementets lovforslag fra 2017 trekker derimot lovverket i en mer reduksjonistisk retning enn de to andre lovtekstene, der religioner og livssyn i større grad reduseres til kulturelle elementer og der majoritetens kulturelle bakgrunn brukes til å legitimere en innstramning overfor tros- og livssynssamfunn utenfor Den norske kirke. | nb_NO |
