«Mer ungdomsgudstjeneste i gudstjenesten, hvis man ser det andre veien.» : Hvordan kan trosopplæringen gjøre ungdom kjent med gudstjenestens språk og praksiser? Og hvordan kan trosopplæringen skape engasjement for gudstjenesten slik at den kan oppleves som relevant for unge?

Abstract

I denne avhandlingen har jeg med utgangspunkt i at jeg som fremtidig trosopplærer skal jobbe med barn og unge i en kirke som ser på gudstjenesten som sin hovedsamling. Derfor har jeg et ønske om å utforske hvordan jeg i min fremtidige jobb kan legge til rette for at barn og unge opplever det som naturlig å tre inn i gudstjenestefellesskapet når de vokser ut av trosopplæringen. Min hovedproblemstilling er; Hvordan kan trosopplæringen gjøre ungdom kjent med gudstjenestens språk og praksiser? Og hvordan kan trosopplæringen skape engasjement for gudstjenesten slik at den kan oppleves som relevant for unge? Dette har jeg gjennom å studere et konkret ungdomsarbeid prøvd å finne svar på, og argumentert for at trosopplæringen har et ansvar for å gjøre barn og unge kjent med gudstjenestens praksiser. Dette for at praksisene i høymessen skal bli kjent, slik at barn og unge kan oppleve at de kan delta i høymessens praksiser. Som teoretisk grunnlag har jeg benyttet meg av situert teori om læring og praksisfellesskap, hvor læring forstås som deltakelse i en sosial praksis. Jeg har også redegjort for hva som kjennetegner ungdom og ungdomsarbeid, og hva som kjennetegner menighet og gudstjeneste. Dette har vært grunnlaget for hvilke briller jeg har observert og tolket funnene i studien min med. Jeg har benyttet meg av kvalitative metoder som egner seg godt for å få en dypere forståelse for hvorfor ting er som de er, og hvorfor mennesker handler og tenker som de gjør. Dette har jeg gjort ved å bruke en forskningsmetode som aksjonsforskning, hvor jeg som forsker har vært med på å prege en kultur. Jeg har også benyttet meg av metoder som observasjon og intervju for å etablere data.