| dc.description.abstract | Avhandlingens hovedsakelige problemstilling er å finne ut av hvordan konfirmanter responderer på kirkens påskefortelling. I og med at avhandlingens mål ikke kun er deskriptivt, med en hensikt å kartlegge denne responsen, har avhandlingen også et underspørsmål som tar for seg eventuelle følger for undervisningen som konfirmantenes respons kan medføre, basert på om det er samsvar mellom gjennomført undervisning og konfirmantenes respons. Avhandlingen bygger på en kvalitativ undersøkelse av en konfirmantundervisning om påskens fire viktigste dager, fordelt på tre konfirmantgrupper med tjueto konfirmanter i hver gruppe. Jeg har forsket på egen undervisning, som ble gjennomført sammen med en prest.
Det er brukt teori om læreplanens fem ansikter, kontekstuell teologi, læring som tilegnelse og -eller deltakelse, kulturell didaktikk og ungdom i 2016. Metoder som er brukt i avhandlingen beskriver jeg som todelt: Den første metodedelen omfatter hvordan empirien fra konfirmantundervisningen er innsamlet, og den andre metodedelen beskriver selve analysen av konfirmantenes respons. I konfirmantundervisningen ble deltagende observasjon, hvor kateketen og presten byttet på å undervise og observere, og semistrukturerte intervjuer brukt som empirimetoder. I analysearbeidet med konfirmantenes skriftlige respons, arbeidet jeg med tekstanalyse (bak, i og foran teksten) og multimodal metode.
Konklusjonen er at påskefortellingen har en virkelighet, som formidles av de kirkelig ansatte på forskjellige måter eller «modes». Den formidles som tekst, gjennom bilder, i handlinger, som muntlig fortelling, eller som en faktisk virkelighet som mange av dagens kristne finner trøsterik. I konfirmantenes respons kommer det frem at de husker påskefortellingen og regner den som dels ny kunnskap, da den ble formidlet som muntlig fortelling, en uventet fellesskapsbyggende handling, eller som faktisk virkelighet. | nb_NO |
