| dc.description.abstract | Blessing Dahle var en mann som hadde sine føtter plantet i to kulturer. Fra barndommen og gjennom livet var han innforlivet med tre ulike ”førerkulturer”, det vil si kulturer med en leder for folket. Disse var zulukulturen, det kirkelige episkopatet og nazismens. Til forskjell fra det kirkelige episkopatet var zulu og nazismen utpregede krigskulturer. Det de hadde felles var den ene leder som tok beslutning på vegne av folket, et hierarkisk system. Schreuder som var en embetsorientert biskop og øverste leder for kirkefolket. Han var som leder heller ikke for organisasjons-demokratiet. Blessing Dahles engasjement for gjeninnsettelse av erkebiskop i Norge vitner om hans lutherske kirkesyn. Det vil si det var teologisk begrunnet. Det hadde samtidig sine nasjonale aspekter. Blessing Dahle argumenterte også for at nasjonalsangen måtte være med i salmeboken. Også hans engasjement i forbindelse med Olavsjubileet i 1930 vitner om hans nasjonale bevissthet. Han koblet det nasjonale sammen med kristendommen. Han fryktet for det gudløse samfunn i øst. NS hadde også frontet at kristendommen måtte vernes, og partiet hadde en stor bevissthet rundt det nasjonale. Dette lå til grunn for hans lojalitet og var avgjørende for at han sluttet seg til NS. Dette forklarer hans aktive engasjement mot bolsjevismen. Som kirkefolk flest så han etter alt å dømme jødene som sentrale aktører i bolsjevismen, og dermed også i kampen mot kristendommen. Sannsynligvis var han ikke antisemitt på rasemessig grunnlag, men på det politisk-religiøse. Dette bevitnes av hans fraværen av kritikk mot NS-jødehets, det kan se ut som om jødespørsmålet var en ikke-sak, dette til forskjell fra D. Zwilgmeyer og Frøyland. | nb_NO |
