Etikk, dialog og forståelse : etikkens fundament, status og vilkår i en moderne, sekularisert og pluralistisk kulturkontekst, i lys av postmoderne etisk teori, dialogfilosofi og hermeneutisk filosofi

Abstract

I det praktiske liv oppstår det situasjoner der personer eller grupper har motstridende interesser og motstridende synspunkter på hva som skal gjøres eller hva som er riktig og galt. Ofte er situasjonen slik at det ikke er mulig å ivareta alle synspunktene og interessene samtidig. De handlingsalternativer som finnes kan bli gjenstand for moralsk vurdering, og en av moralfilosofiens tradisjonelle oppgaver er å foreslå hvordan slike vurderinger skal være. De fleste moralfilosofer er enige om at moralsk riktige vurderinger av handlingsvalg ikke skal være partiske. Dette kan forstås på ulike måter. Både konsekvensialistisk og deotologisk moralfilosofi har som utgangspunkt at moralske begrunnelser av handlinger må skje ved henvisning til allmenne normer. Da nærmer man seg fort spørmsmålet om disse normene selv kan begrunnes, og hvordan. Vi får flere begrunnelsesnivåer, den konkrete handling velges med bakgrunn i en norm, og denne normen kan kanskje selv velges ut fra en mer generell norm, som ofte blir kalt et moralsk prinsipp. Vi har sett at en av de sentrale påstandene i det som går under betegnelsen postmoderne etisk teori er at det ikke finnes noe teoretisk fundament for en universell etikk, forstått som et system av normative, sanne setninger som er bindende for alle og at generelle normer, moralske prinsipper eller universelle påstander om rett og galt som sådan ikke har noe reelt innhold. Snarere enn å propagandere for en ”anything-goes-innstilling”, viser det postmoderne perspektivet at etisk relativisme er et resultat av at angivelig universelle etiske systemer drives gjennom politisk og dermed bryter mot den uendelige kompliserte tilstanden det moralske subjektet faktisk befinner seg i. Slik blir lokale forsøk på å skape orden i kaos en årsak til mer kaos i det totale bildet. Entropien lar seg ikke bekjempe, i hvert fall ikke med makt. Med dette som bakteppe og problemstilling har jeg argumentert for at dialog og forståelse ikke bare er en betingelse for vår etiske handlemåte, men også til en viss grad legger føringer på denne væremåten. Dette krever at vi har tilgang til et relativt klart bilde av hva dialog og forståelse dypest sett er, og utmeislingen av et slikt bilde gjennom studier av dialogfilosofi, hermeneutisk filosofi og Aristoteles’ dydsetikk, har vært et av mine sentrale siktemål i denne avhandlingen.