Hellig Olav – tradisjon og kulturarv : en analyse av Olavstradisjonen i nyere tid med hovedvekt på historiebruken i Nidaros

Abstract

Kort oppsummert kan vi si at Olavstradisjonen i middelalderen var en vesentlig faktor i Nidaros. I slutten av 1800-tallet ble den tatt opp igjen og ble brukt av kulturradikalere i det nasjonale reisningsprosjektet som en politisk faktor for selvstendighet og demokrati. Utover på 1900-tallet ble tradisjonen tatt opp i kirken og brukt kirkebyggende. Under krigen ble historien omfortolket av nazistene og brukt ideologisk. I etterkrigstiden ble den på nytt tatt i bruk av kirken og utvidet. Etter hvert ser vi en økende tendens mot en tradisjon som brukes kulturbyggende og (kirke)politisk på den ene siden og individuelt og eksistensielt på den andre. Slik bruk faller sammen med en utvidelse av tradisjonen som går på folkelighet og bredde fra 1980-tallet og utover. Det sterke fokuset på folkelighet og bredde blir av enkelte ansett som en trussel mot kjernen i tradisjonen. Utviklingen blir av flere aktører satt i sammenheng med tidstypiske tendenser i kulturen. Det økumeniske og utadrettede er økende. Pilegrimsbevegelsen har blitt kraftig utbygget. Disse utviklingstendensene kan også koples til en kommersialisering av Olavstradisjonen der turisme og næringsliv i økende grad gjør seg gjeldende.