| dc.description.abstract | Denne oppgaven handler om eldre kirkegjengeres levde hverdagsreligion. Med koronaen og stengte kirkebygg som en ny erfaring, gikk kirken digital. Konkrete spørsmål er hvordan Levd hverdagsreligion har blitt påvirket av stengte kirkebygg, om digitale løsninger har imøtekommet det behovet de hadde for levd hverdagsreligion og hvordan behovene ble utrykt. Dette er en religionssosiologisk oppgave, med semistrukturerte dybdeintervjuer som metode. For å tolke materialet går teorigrunnlaget utenfor religionssosiologien, ut i praktisk teologi, religionspsykologi, medieforskning, velferdsforskning og helsefag. I tillegg er situasjonen med nedstengning, restriksjoner og hvordan Den norske kirke tidligere har fungert under nasjonale krisesituasjoner, lagt til grunn. Jeg konkluderer med at de eldre har opplevd situasjonen svært ulikt, både i forhold til frykt, behov og handling. Der noen var positive til en pause, var andre negative. Der de fleste likte digital kirke som et alternativ i begynnelsen, mistet det etter hvert den begynnende entusiasmen fordi det ikke kunne erstatte det fellesskapet som ikke lot seg overføre via digital kirke. Digital kirke har heller ikke mulighet til å dekke alle behov som en ellers ville fått fra andre enn Den norske kirke, og det gjelder både annen religiøs virksomhet og sekulær virksomhet. Digital kirke kan fungere som en formidlingsplattform, og har minst like bra forkynnelse som fysiske gudstjenester, men de som ikke har tilgang til internett, får ikke noe forkynnelse derfra. | en_US |
