| dc.description.abstract | Denne masteroppgaven i diakoni tar for seg presten og samemisjonsarbeideren Jens Otterbech (1868-1921), særlig hans yrkesaktive periode 1894-1921. Fokuset er på hans virke mot fornorskninga av samene i norsk del av Sápmi, en betegnelse som viser til det samiske bosetningsområdet, i Norge, fra ca. nord i Hedmark til Russland. Hovedfokus er på Finnmark.
Problemstillinga er følgende: Hvem var presten og sameforkjemperen Jens Otterbech, sett i samfunnsmessig og kirkelig kontekst (1868-1921, særlig 1894-1921)? Hovedfokus er på virket hans som motstemme mot fornorskninga av samene. Jeg forsøker å besvare og drøfte dette spørsmålet i oppgaven.
Oppgaven bygger på kildestudier av vanlig historiefaglig karakter, med kildekritikk, og med både innenfra (emisk) og utenifra-(etisk)-perspektiv, vanlig i kulturfagene. Å forstå tekstene relatert til fornorskninga er viktig i den sammenheng. Hovedfokus er alminnelig kronologisk, diakront, studium av emnet over tid.
Av primærkilder er særlig et misjonsblad, Lappernes Ven, som han redigerte, studert i perioden 1910-21, likeså særlig to bøker han skreiv om fornorskninga og samisk kultur, Fornorskningen i Finnmarken, 1917, og Kulturverdier hos Norges finner, 1920. Blader og aviser anvendes også. Videre brukes ikke minst studier av fornorskninga i skoleverket, svært integrert i kirkas virke.
Svært stor vekt legges på samfunns-og kirkekonteksten til Otterbechs virke. Jeg trekker også inn kritikere, som mente samemisjonen var paternalistisk. Studium av både Otterbech og støttespillere, og motstandere, både de som var for fornorskninga, og de som mente samemisjonens folk var utenifra, fremmede, og hadde agenda skadelig for samiskhet, tas opp.
Oppgaven følger livet og virket hans kronologisk, og drøfter dette i en nær og fjern kontekst. Et høydepunkt, der konflikten spisser seg, er kapittel 5, om forbigåelsen av Otterbech ved bispevalg av ikke-teologiske årsaker. Jeg drøfter der om pasifismen hans eller motstanden hans mot den dominerende fornorskninga var grunnen til at han ikke ble biskop. Jeg konkluderer med at begge faktorer antakelig uløselig hang sammen, en nasjonal-og forsvarsvennlig biskop var ønska i en krisetid og krigstid, ikke en minoritetsorientert idealist.
Jeg konkluderer med at Otterbech var en utholdende motstemme for samiske rettigheter, ikke bare samisk kristendomsundervisning, som han mest konsentrerte seg om, men helhetlige samiske rettigheter. Dette sees i forhold til nyere tid, hvor dette er en majoritetsposisjon, med stat og kirke positive til synliggjøring av samiskhet: Motstemmens syn ble allment akseptert av kirke og stat. | nb_NO |
